For å kunne gå ut på ukjent is er det en del punkter man bør kjenne til. De to istypene stålis og sørpeis har svært ulik bæreevne. Måling av istykkelse og vurdering av bæreevne ut fra istype har vi øvd på flere steder. Alle vann har svake partier. Spesielt innløp, utløp og sund har vi studert, siden vannet er i bevegelse på disse stedene og isdannelse da krever svært lav temperatur over tid.  

I utløpsosen ved Melsvatnet fikk alle elevene som ville forsøke å sitte med en hånd nedi isvannet i ett minutt. De aller fleste elevene ble med på denne uhøytidelige testen. Etterpå var det stor enighet om at ufrivillig isbad må unngås. Likevel kan feilvurderinger skje, og man går gjennom isen. Da er det viktig med rett utstyr og kunnskap som kan øke sjansen for å redde seg selv og andre.  

Sikkerhetsutstyret som bør være med er ispigger, isstav, sekk med tørt tøy, redningsvest og kasteline. Sammenlignet med Sverige er det dessverre dårlig kultur for å ta med sikkerhetsutstyr ut på isen i Norge. I tillegg er det viktig å ha med utstyr for å kunne måle istykkelsen selv. «Jeg så noen på isen» - fellen må unngås.  

Istykkelsen kan variere brått. Det er viktig å bruke alle sansene. Overganger med skillelinjer kan avsløre tynnere is. Hørselen kan også registrere lysere lyd fra skøyter når man går på tynn is. En kan også varsles av lyden når is sprekker, men oftest er de lydene ufarlige.  Ved noen grunne småtjern på Orre fikk elevene teste isens bæreevne når den var 2-3 cm tykk. 

På Melsvatnet var isen 23 cm tykk i går. Vanligvis regnes 13 cm stålis som sikker. Gåtur, skitur, skøyting, isbading eller isfiske er noen av aktivitetene som kan være spennende å teste ut. Ved å ta sikkerheten på alvor og ved å bruke alle sansene, kan turopplevelser utpå islagte vann være veldig spennende. Trygg ferdsel på is blir kanskje en mer og mer sjelden mulighet?