.jpg)
Fra Gardermoen
.jpg)
Tax-free shopping
.jpg)
Møte med Tufte & Co
.jpg)
Møte med Tufte & Co
.jpg)
Venter på bagasjen
Søndag den 19. februar var definitiv her, og spenningen var til å ta og føle på. Det var 14 forventningsfulle elever og en spent lærer som hadde møtt opp på Gardermoen for å sette stø kurs mot Island. I forkant hadde elevene vært gjennom diverse prøvelser; gulrothøsting, kakesalg, assortert hagearbeid og utvask av ferske leiligheter, der kakesalget var det eneste som ikke hadde gått ut over neglene, og på denne måten hadde vi prøvd å holde kostnadene til turen på et minimum.
Det hele startet kolossalt bra: Hvem ringere enn hele Tufte i.l. møtte oss på Gardermoen i bagasjeutleveringa? Ikke var vi kjent med at de måtte spe på inntekta med å beskjeftige seg der, men kan hende gjør kjendistilværelsen et kraftig innhogg i lommeboka? De var i hvert fall svært så trivelige, og lot oss så gard ta et foto av dem. Og folkens: ta godt vare på disse uvurderlige bildene, de kan bli gull verdt for framtidige generasjoner! Vi fikk også et blikk av ”BlomserFinn”, der han svinset forbi med sine ubeskrivelige briller og spesielle kledning, og hadde klart å ta seg en pause i dansinga si.
Det er opplagt at alt dette gjorde varig inntrykk på en flokk skarve Jærbuer, som konkret fikk erfare storbylivets høye kjendisfaktor på kroppen, og vi følte at etter dette kunne turen bare bli bedre og bedre.
Deretter startet en tålmodighetsprøve av høyt format. Det viste seg at vi hadde brukt litt lang tid fra bestilling til ordrebekreftelsen av turen vår, og vi hadde derfor blitt satt opp på et senere fly til Keflavik. Sorgen var enorm, men det var helt til vi forstod at det var mulig å komme inn på tax-free området og oppholde seg der til avreise. Sorg snudde til glede, tårer og snørr ble tørket, og det ble til sammen sikkert tilbrakt minst 37 timer i seksjonen for parfyme- og godtesalget, og kredittkort ble oppheta. Den store shoppinga hadde begynt!
Til slutt satt vi da labben på Islandsk jord, sent søndag kveld, og etter en uforglemmelig busstur stod vi foran Laugardalur ”hospits” som skulle være vårt krypinn de neste dagene. Vi ble møysommelig fordelt på ulike rom, og drømmelandet tok de fleste innen hodet ble parkert på puta.